På dager hvor snøen laver ned. Hvor kroppen hyler etter ro og huet verker. Da er den lengste turen jeg tar, bort til døra for å supe frisk luft og slippe inn katta. 

Andre dager gjør jeg mer. Jeg deler opp det jeg vil gjøre, i passe store biter og jeg blir ofte overrasket over hvor mye jeg faktisk klarer å få gjort. I går gikk jeg et par timer alene i skogen. Kjente hvor takknemlig jeg er for å kunne gjøre akkurat dette, denne dagen. 

Jeg vet at for å komme så lang, fra der jeg var for 5 år siden, så har det å lytte til kroppen vært avgjørende. Å gi meg selv både pauser, og påfyll av inntrykk og opplevelser har vært viktig. Jeg har alltid vært utålmodig. Jeg har ikke klart å se hvor dårlig jeg har vært, før i ettertid, når jeg ser tilbake på bilder og tenker på hvordan det var. Men til tross for utålmodigheten, har jeg lære meg å leve sakte. Være til stede, dag for dag. Lært meg kunsten å porsjonere ut oppgaver og aktiviteter i små biter. Det har blitt en livsnødvendighet, men også en superkraft til endring og bedring. Jeg klarer å prioritere vekk. Det å si nei, til oppgaver, forventninger og indre krav, har vært viktig. Jeg har senket lista mi, for hva som er godt nok. For det er fortsatt mer enn godt nok, det jeg gjør og leverer. 

På denne måten har også friluftslivet kommet tilbake til meg. En tur er bedre enn ingen tur. En kort tur er fortsatt tur. For turen ut trenger ikke være lang, det holder med en kort tur ut i nærmeste skog. Eller en liten biltur til en annen skog, når jeg vil det. Jeg kjenner at jeg får overskudd og glede av å snuse inn lufta i skogen, at å se på kvister, kvaster og trær. Å kjenne ujevn grunn under beina, det gir overskudd.

Hva gjør du for å ha overskudd til å komme deg ut?